Av Nils Faarlund.

På forsommeren 2010 kunne totninger lese i avisen at firmaet Havgul Clean Energy AS hadde til hensikt å utvikle prosjektet ”Skreifjella vindpark”. I august uttalte prosjektutviklerne til Oppland Arbeiderblad at planen gikk ut på å installere 70 vindturbiner med navhøyde 100 m og vingefang 112 m i traktene øst for Skjeppsjøen på Totenåsen. I begynnelsen av september begynte noen natur- og friluftslivinteresserte Ås-venner å ane uråd. Etter kontakt med de tre grunneierlagene, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og rettighetshaveren kom det til de første rådslagningene med deltakelse fra lokallagene av Norges Naturvernforbund (NNV), Den Norske Turistforening (DNT) og Norges jeger- og fiskerforening (NJFF) og fylkeslagene av Norges Naturvernforbund (NNV) og Forum for natur og friluftsliv – FNF Oppland.

Da et medlem av samarbeidsgruppen i månedskiftet oktober-november snappet opp nyheten om at NVE allerede fjorten dager senere ville arrangere folkemøtet som skulle ta vare på den foreskrevne informasjonen til allmennheten, rakk ikke kretsen av Ås-venner å konstituere seg i forkant av møtet i Kulturhuset på Skreia den 15. november. Det ble med et kort samråd før folkemøtet begynte. Til tross for at NVE kun hadde gitt totningene 11 dagers frist til å komme fra blir´e no ta dætta ´a-fasen til å få seg forelest av Havgul-talsmennene i regi av NVEs seksjonssjef for behandling av vindkraftkonsesjoner, at slik blir det, så kom det et tyvetalls innlegg med skiftevis faktabasert argumentasjon og kjærlighetserklæringer til Totenåsen. Om lag 250 fremmøtte ga med brakende applaus tydelig uttrykk for at de som tok ordet hadde deres fulle tillit. Siger og skriver en taler argumenterte for vindkraftanlegg på Åsen vår. Han høstet ikke nevneverdig applaus.

Den 24. november 2010 kom det så til det første, formelle møtet. Åsens Venner konstituerte seg som en samarbeidskrets – en krinsil – av organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner som samtykket i å følge gitte arbeidsmønster og sluttet seg til arbeidet for at Totenåsens frie natur skulle få de beste livsvilkår. Stifterne var:

Østre Toten jeger og fiskerforening lodd nr. 3

Toten jeger og fiskerforening lodd nr. 4

Totenviken jeger og fiskerforening lodd nr. 5

Viken Skiklubb

Skjeppsjøen hytteforening

Hytteforeningen i Toten Almenning lodd nr. 5

Naturvernforbund i Gjøvik, Toten og Land

Den Norske Turistforening Gjøvik og Omegn

Norsk Ornitologisk Forening Toten

Forum for natur og friluftsliv Oppland – FNF-Oppland

Og de personlige medlemmene:

Kjell Haugen, Håvard Melbye, Nils Faarlund

I to påfølgende møter ble Oppmerksomheten rettet mot å få flere organisasjoner med i arbeidet, avklare formål og arbeidsform, samle mer informasjon om energipolitikk og erfaringer med vindkraftanlegg, så vel som ferdigstilling av et fellesdokument i tide til den annonserte behandlingen av saken i kommunestyret i Østre Toten den 16. desember. Det ble hektiske dager. Nær leveringsfristen for høringsdokumentet den 7. desember og på forespørsel om en halv dags utsettelse, kom det til vår lettelse frem at kommunen hadde fått utsettelse med levering av sin høringsuttalelse til den 17. februar og at Åsens Venner fikk tiden frem til 1. januar til å finne frem til arbeidsmønster for samarbeidsgruppen og til å utforme et omforent høringsdokument.

Vi kom frem til at formålet med Åsens Venner var: “samarbeid for at traktene på Totenåsen som ligger øst for Skjeppsjøen, omgitt av og inneklemt mellom 4 naturreservater, skal få beholde sin egenart til glede og nytte for alle som i nåtid og fremtid på allemannsrettens vilkår søker til fri natur (natur som får beholde sine årsrytmer, døgnrytmer og vekstrytmer). Kjøl og ror for tenke- og handlemåte skal være den norske friluftslivstradisjonens verdier – menneskeverd og naturverd.

Åsens Venner knyttet sitt arbeidsmønster an til en mer enn 40-årig, norsk tradisjon for naturvennlig samfunnsutvikling, basert på økologisk tenkning med menneskeverd og naturverd som kjøl og ror for handling: Øko-filosofi. Naturvitenskapen økologi og en verdiorientering med støtte i fagfilosofien ble for første gang føyd sammen under Stetind i 1966 og bidro til at Norge før andre land i vår kulturkrets etter Mardøla-aksjonen i 1970 kom i gang med å virkeliggjøre en grønn politikk.

Vi ble enige om å fremme vår tenkemåte og våre verdier etter filosofen Hans Skjervheims oppfordring om “å overtyda”, ikke “å overtala” og vokte oss vel for å la oss trekke inn i verbale slagsmål eller personangrep. Til grunn for vår beslutningsprosess og uttalelser i Åsens Venners navn la vi en avtale om omforente løsninger.

En kjernegruppen bestående av Ole André Bjerke, Paul Lindviksmoen, Kjell Haugen, Olav Kålås, Håvard Melbye, Nils Faarlund, Bjørn Frøsaker og Steinar Bruun ble valgt til å koordinere krinsilen. Steinar Bruun tok på seg å stå for møteinnkalling, lede møter og føre ordet på vegne av Åsens Venner.

Den 20. desember innførte Åsens Venner også medlemskap for enkeltpersoner som støttet krinsilens verdiorienteringen og arbeidet, men som ut fra sin aktuelle rolle i samfunnet ikke umiddelbart fant det aktuelt å slutte seg til. Ordfører Hans Seierstad ble innvotert som det første innbudte medlem i Åsens Venner. Da et hundretalls Ås-venner samlet seg etter fakkeltoget på Skreia på 5. juledag, sto ordføreren frem på NRK 1 Kveldsnytt og på scenen i Kulturhuset og bekreftet sin tilhørighet til Åsens Venner – noe som ikke gikk upåaktet hen. Forøvrig er historien om La Åsen vår være i fred-kampanjen skildret i Høringsdokument angående ”Skreifjella vindpark” … også vi, når det blir krevet for dets fred slår leir! av 31/12/10.

Tiden frem til kommunestyremøtet den 17. februar brukte vi i Åsens Venner til å grave frem en mengde harde fakta om vindkraftverkenes konsekvenser for mennesker og fri natur, såvel som for tekniske og økonomiske begrensinger. Det viste seg at det var mengder å ta av, ikke minst fra internasjonale kilder. Denne innsikten delte vi med sambygdinger i møter med de politiske partiene og med avisinnlegg. Selv om rettighetshaverne i siste liten overrasket med en Synovate-rundspørring som virket truende, var det vanskelig å forestille seg at Sp kunne stemme mot enstemmige styrer i de 3 berørte grunneierlagene. De 473 bruksberettigede og grunneierne i henholdsvis to allmenninger og et privat grunneierlag hadde jo allerede i november avgitt en omforent høringsuttalelse som gikk mot realisering av planene om vindkraftanlegg – en historisk begivenhet i norsk naturvern.

Men den 17. februar ble en nedtur for Åsens Venner! Sp møtte til det avgjørende oppgjøret om ja eller nei til konsekvensutredning med bundet mandat. Når Ap også hadde valgt samme strategi som Sp, hadde H, V og Pensjonsitpartiet ingen mulighet til å forhindre at Havgul Clean Energy AS fikk mandat til å gå videre med sitt gull-og-grønne-skoger-prosjekt.

Dugnads-krinsilen brukte derfor resten av vinteren til å ruste seg til å fotfølge konsekvensutrederne i lendet – vi hadde nemlig oppdaget hvor overflatisk slike undersøkelsene i lendet ble gjort. Vi forberdte oss også til å danne ulike interessegrupper for foto, planter, dyr m v og oppnådde en fast avtale med Totenradioen for å informere om Åsen og mulighetene der i 7 sommeruker. Vi samrådde oss også om hvordan vi kunne påvirke de politiske partiene og velgerne før høstens kommunevalg – en prosess som satte evnen til å finne frem til omforente løsninger på prøve.

Etter valget var vi lettet. Rettighetshaverne hadde ikke gjort alvor av sine utsagn om å gjennomføre konsekvensutredningen og Sp og Ap fikk merke velgernes misnøye med partienes unnfallenhet. Den koordinerende kjernegruppen satset på å vinne flere venner for Åsen og styrket dialogen med NVE. Et møte med sjefen for vindkraftseksjonen og hans nærmeste medarbeidere den 14. desember ble utsatt til den 4. januar 2012. Krinsilens utsendte ble mottatt av en smilende seksjonssjef i vestibylen og budt på varmt drikke i ett av institusjonens mange møterom. Etter et kvarters koseprat om storartede, norske fjell, overrakte norsk vindkrafts mektigste mann et dokument som skulle vise seg å være “kapitulasjonsdokumentet” for det 70 vindturbiner store anlegget på Åsen som hadde blitt vedtatt samme dag!

Heretter er den 4. januar en festdag for totninger, men også for det vidstrakte nabolaget rundt Mjøsa som kan glede seg over at de røslige åstraktene som gir løft til landskapet i flatbygdene, ble spart for det største naturinngrepet siden istiden! For dem som mener at kommunen gikk glipp av en formue, er det bare å orientere seg på internett og bli overbevist om at de færreste vindturbiner her i landet går med overskudd over tid, mens hopetall har pådratt sine eiere det ene millionunderskuddet etter det andre. Åsen Venner fikk medhold fra NVE i det vi fremholdt om manglende samfunnsmessig lønnsomhet og naturøding (“konsekvenser for miljøet”). Gleden over at Åsen vår får være i fred, deler vi med styrene for de 473 bruksberettigede/grunneierne og de mange Åsvennene fjern og nær. Vi er dem alle stor takk skyldig for deres overbevisende standhaftighet.

Gratulerer med dagen!