Andersnatten

Per og Pål gikk for å komme fram, Askeladden for å være underveis Maleren Th. Kittelsen skildrer her møtet med reven. Askeladden lytter til revens råd – symbol for hva vi kan lære av natur som har sin frihet.

I Bygdeposten for 7. oktober kan vi lese at «fjellklatrere raser» mot planene om et anlegg for «fjellentring» på Andersnatten – via ferrata – jernveier som ble brukt i krigstider i Italia for hundre år siden. «Jeg må si jeg er overrasket og synes nok det er litt sært at klatrermiljøet mener å ha enerett på Andersnatten», kommenterer Flemming Vatne i Sigdal Aktiv.

Som en som valgte tindenes friluftsliv som profesjon med opprettelsen av Norges Høgfjellsskole i Hemsedal i 1967, kjenner jeg meg ikke igjen i påstanden om at mine taukamerater er rasende – at de «raser» – når et kjært fjell er truet. Tvert om har norske fjellklatrere en stolt tradisjon for å forsvare landet som det stiger fram på en fredelig måte. Den går 50 år tilbake til Mardøla-aksjonen i 1970. Den gang gjaldt det et høyfjellslandskap på Nord-Vestlandet med ett av Europas høyeste fossefall – Mardalsfossen.

Aksjonistene – med en hard kjerne av 12 fjellklatrere – sperret anleggsveien med en teltleir i 1000 meters høyde. De valgte sivil ulydighet – en ikkevoldelig metode etter mønster fra Gandhi og formidlet av filosofiprofessoren og fjellklatreren Arne Næss – som en siste, fortvilede utve, da umistelige verdier sto på spill.

Flemming Vatne i Sigdal Aktiv velger å sitere en av 654 (per 7. oktober) bak en nyopprettet Facebook-gruppe mot «jernvei» på klenodiet Andersnatten. Når Vatne karakteriserer ham som rasende fordi han erklærer seg villig til å delta i en sivil ulydighetsaksjon, så er det fundamentalt feil forstått.

I vår norske tradisjon for fjellklatring – med referanse til den foran omtalte aksjon til forsvar for den frie naturens egenverdi – er uttalelsen et uttrykk for fortvilelse over at de illevarslende inngrepene på Andersnatten i begynnelsen av oktober så ut til å bli gjennomført under radaren for lov og rett. Den fortvilede gjør heller slett ikke krav på «å ha enerett på Andersnatten.» Han formulerer sitt ønske kort og greit slik: «Behold Andersnatten fri» og fortsetter: «Via ferrata? Kjøp en stige og gå og lek.»

Sigdal er en privilegert kommune med Andersnatten i sin naturarv og kunstnere som Theodor Kittelsen i sin kulturarv. På arvinger hviler det et stort ansvar. De kan opptre som Per og Pål og sette arven over styr, eller som Askeladden med hans livlige fantasi og evne til å finne svar på innfløkte spørsmål. Til alt hell er Kittelsen også Norges fremste bildemessige skildrer av Askeladden!

Som en av Andersnattens trofaste venner siden jeg sammen med gode taukamerater gjorde 2. bestigning av originalruten fra krigens tid i 1965, appellerer jeg til verdibevisste sigdøler om å sette en bom for en Per-og-Pål-grupperings monstrøse installeringer. Verdiskaping i Bygde-Norge i våre krisetider krever kultur- og naturvennlige, kortreiste originaler, ikke klønete forsøk på å lage en pengemaskin som gjør fri natur til apparatenlandschaft.