Et essay om skadeforebyggende arbeid

Av tindevegleder Nils Faarlund, Stiftelsen Norges Høgfjellsskole. Bilde av Sennes-hytta i Dolomittene – Skibergsteigen: Ikke før førefallet – frem til utpå 1970-tallet

I. En alpin dannelsesreise

Da en teknisk høgskole i Tyskland utlyste ett års kontaktstipend til en NTH-student vinteren 1958, var jeg ikke sen om å søke. For meg var det ingen ulempe at høgskolen manglet biokjemi-institutt. Jeg så nemlig en enestående mulighet til å bruke oppholdet til «å gå i lære» som tindebestiger –  det var uoppnåelig i Norge den gangen for en bondestudent. Etter en sesong som brefører på Smørstabbreen, var jeg fortrolig med snø og is. Og etter et kontinentalt høst- og vårsemester på klippe hadde jeg fått en tidsmessig innføring både i friklatring på klippe og klatring med tekniske hjelpemiddel. Jeg skjønte imidlertid at jeg     ikke var fullbefaren ‘alpinist’, før jeg hadde vært oppe til svenneprøven som Skibergsteiger.

Med min oppvekst som vestopplending var jeg ikke redd for bratte bakker, men svinge  gjorde en skihopper bare utpå sletta – i telemarkstil. Med respekt for livsfaren hadde jeg valgt å lære kunsten å ferdes i stupene ved å gå i mesterlære. Slalåmferdighetene mente jeg det var forsvarlig å lære med bøkenes hjelp. Guruen damals var østerrikeren Stephan Kruckenhauser som beskrev den epokegjørende Wedel-stilen. Med skiprofessorens skibibel i ryggsekken toget jeg ved påsketider av gårde til traktene nær Cortina i Sydtirol  og innlosjerte meg på Sennes-hytta, beliggende svimlende ett tusen meter høyere enn skoggrensen hjemme.

Jeg ble ønsket velkommen med beskjed om at det var Lawinengefahr. Det betydde at ingen dro på tur før faren var over (!). Jeg fikk dermed to dager på meg til å øve inn den østerrikske kjørestilen med den epokegjørende motvrien. Da hytteverten ga grønt lys for å  dra til fjells igjen, gjorde jeg ikke skam på Norge med mine nyervervede skikunster. En kveld kom det to brunbarkede karer i røde gensere prydet med et hvitt ekorn på venstre arm inn på hytta. Da de hørte at det bodde en nordmann der, inviterte de meg til sci-alpinismo neste morgen.

Respekten for skredfaren som jeg møtte i Dolomittene i 1959, brente seg fast i minnet. Det gjorde også brattkjøringen med «ekornene» – scoiattoli på italiensk – er navnet på den viden kjente gruppen av tindevegledere i Cortina og omegn. Jeg trodde det var om å gjøre å nå toppen og suse ned etterpå. Da vi var vel nede gjorde Lino og Ugo helomvending og fulgte sporene sine med øynene. Så satte de ord på sine tanker: «Det er måten du svinger deg på i nedrennet, og signaturen du tegner i snøen som teller.» Jeg likte det jeg hørte, og må innrømme at det fikk særlig vekt, da jeg ble klar over at Lino het Lacedelli til etternavn  og fem år tidligere var en av førstebestigerne av K 2 (8611m) – den hardeste 8000-meteren.

II. Regeltenking – ideelt for økonomisk vekst

Gjenreisningen av Norge etter 2. verdenskrig var en suksesshistorie med industriell    revolusjon og økonomisk vekst, men moderniseringen hadde sin pris. Norsk høgfjell ble   gjort til Apparatenlandschaft (jf. tindebestigeren og filosofen P. W. Zapffe). Etter stipendåret brukte jeg all fritid til å ferdes i stupene i kjente og ukjente fjell i Norge og Alpene. I 1966 hadde jeg nådd tålegrensen for ødeleggelser av fri natur. Naturvernet i Norge måtte rustes opp! Argumenter som sjeldenhet og umistelighet prellet av mot harde data fra sivilingeniører og planøkonomer.

I ‘ledige stunder’ mellom øvelsene i bratt lende på Kontinentet hadde jeg slumpet bort i naturvitenskapen «økologi» – ukjent i akademia i Norge på slutten av 1950-tallet. Med denne objektivitetsbaserte tenkemåten måtte vi, naturens venner, kunne sette hardt mot hardt, falt det meg inn. Til rådslaging om hvordan dette kunne legges an, lyktes det å få en annen tindebestigende filosof, professor Arne Næss, til å sette av to sommeruker under/på den arktiske kjempen Stetind (1392 m). Det ble til minneverdige førstebestigninger – og annenbestigninger av Arnes himmelstrebende ruter fra 1930-årene. Det ble ikke minst til  et utkast til det tankemønsteret vi fra 1969 videreutviklet på universitetsnivå på Arnes institutt under betegnelsen ‘økofilosofi’: ‘Øko-‘ for økologi og ‘filosofi’ for Arnes bidrag med filosofien om den frie naturens egenverdi.

Jeg merket jo at hverken Arne, eller hans magisterstudent Sigmund Kvaløy Setreng som også var med til Stetind, hadde troen på at vårt utkast var modent nok til å gjøre en forskjell. De hadde jo ikke hatt noen kontakt med elendigheten i den norske fjellheimen. Da jeg kom hjem, hadde jeg planen klar. Jeg ville åpne en høgfjellsskole som med ferdsel i bratt lende skulle vinne venner for fri natur og på lengre sikt skape en bevegelse for en naturvennlig fremtid. Til min usigelige lettelse sa min kone Helga og mor til nesten to år gamle Bjørn ja! Hun så mulighetene og lot ikke bekymringene komme i vegen – men uten en Bergsteiger-mor hadde nok et slikt livsfarlig eksperiment blitt lagt dødt.

III. I høgfjellet kommer regeltenkning til kort

1. januar 1967 byttet jeg hvit labbfrakk med oransje anorakk – og blå nikkers – og tok fatt på forberedelsene til sommerens kurs på bre og i klatrefjell. Under forsøk i påsken på å klatre nordveggen på Glittertind (2452 m i 2021), kom vårt taulag ut for et forrykende vær. Da været stilnet, pakket vi sammen telt og utstyr og satte kursen hjemover. Under et besøk på en kafeteria undervegs fikk vi høre den sjokkerende nyheten om at 16 mennesker hadde omkommet i snøføyken i den harde vinden det siste døgnet.

Med ett slag ble jeg som leder av Norges eneste skole for sikker ferdsel i høgfjellet, trukket med i forberedelsene til en storstilet, nasjonal dugnad for å styrke fjellvantheten i landet. DNT og Røde Kors ledet an og jeg ble kampanjens sekretær. Første spørsmål på dagsordenen var selvsagt hvordan vi skulle legge an det skadeforebyggende arbeidet. Da DNT og Røde Kors i 1952 tok initiativet til en kampanje etter en rekke dødsulykker i vinterfjellet etter  2. verdenskrig satset de på «fjellsikring». Det omfattet bl. a. merking av løyper i høgfjellet og lansering av «De 9 fjellregler». Ulykkespåsken 1967 som rammet 15 år senere, viste at regeltenking og fjellsikring kom til kort i det skadeforebyggende arbeidet til fjells.

I kampanjeledelsen ble vi etter forslag fra PR-mannen Odd Grann derfor snart enige om mottoet: «Velkommen til fjells, men ta ansvaret selv!» Jeg tok det med godt mot at mitt forslag om «Tur etter evne!» ble ansett for mindre passende som slagord. I samarbeid  med sportsartikkelbransjen som hadde fristet skivandrerne til å utruste seg som tidens langrennsløpere, sørget vi for at funksjonelt fjellutstyr ble markedsført og for folkeopplysning i alle medier.

Fra alle slags opplæringsinstitusjoner og frivillige organisasjoner ble det etterspørsel etter kurs i for ferdsel i vinterfjellet. Fra å være et sært tiltak for de spesielt interesserte, var plutselig Høgfjellsskolen i Hemsedal alene om å bistå alt fra friluftslivsorganisasjoner til skoleverket og lærerutdanningen, fjellredningstjenesten og Forsvaret. Jeg var trygg på mine forutsetninger for å komponere kurs for bratt og glatt lende, men – ansvaret som fulgte med å lage fullgode kursopplegg for lærere, sivile og militære ledere, tynget. Mye var overførbart fra brattlandskunsten, men for det livsviktige temaet snøskred strakk ikke min lærdom fra vårlig brattkjøring i den tirolske fjellheimen til. Kursene i Norge skulle jo alle foregå før førefallet og måtte altså gi en hensiktsmessig innføring i omgangen med lagdelt vintersnø for å sikre den kursansvarlige god nattesøvn.

Hjemme i Norge etter læretiden i alpeland, hadde jeg som initiativtaker til og ‘vegleder’ for medlemmer av Tindgruppa ved NTH, lært mye av å dele erfaring i bratt lende med ferskinger. Brattkjøring på alpine ski (lengde 210 cm!) hadde jeg praktisert noen vintre i Alpene sammen med min tyske kone Helga, men altså ikke i en gruppe av kursformat. Der er vi allerede ved spørsmålet om hvor stor en gruppe kan/bør være for læring på ski i vinterfjellet, hvordan man holder den samlet og unngår at noen uforvarende kjører inn i skredutsatt lende og hvordan man på en enkel og effektiv måte samler gruppen – skulder til skulder og vendt mot hverandre.

Og hva med snøens fysikk? Skulle det foreleses under tak med PowerPoint – på 1960-tallet var ‘overhode-prosjektøren’ med lysark siste skrik – eller burte læringen iscenesettes under åpen himmel? Som vel sosialisert sivilingeniør, var det nærliggende for meg å legge sikkerhetsfaktor-tenking til grunn – en heis kan f. eks. ha en sikkerhetsfaktor på 7 for dimensjonering av anvendt ståltau lærte jeg.

Oversatt til høgfjellsskolens virke tilsa det at i fjellet må det også skje en ‘dimensjonering’. Det må den enkelte der stå for. Det vil si en avveining mellom egne forutsetninger og de kravene naturen møter oss med, innbefattet en sikkerhetsmargin – jo mindre erfaring, jo  større margin. Det er innlysende for den som ferdes med naturvennlige sikringsmidler i stupene, men ettersom å løsne et snøskred også kan være dødelig, måtte vel det samme   gjelde for brattkjøring på ski! Dermed ble mottoet for høgfjellsskolen å velge tur etter evne,       senere formulert som: Ferd etter Evne!

 Verdens ledende snøforskerne ved EISLF på Davos-Weissfluhjoch opererte med spesielle måleinstrumenter og et formelverk for beregning av skredfare. Det var selvfølgelig ikke tilgjengelig for en gruppe på ski i norsk vinterfjell (det skulle forøvrig vise seg på 1980-tallet at teorigrunnlaget fra geoteknikken ikke holdt stikk). Ut fra mottoet om ferd etter evne kom vi derfor i høgfjellsskolen frem til parolen: «Gå rundt!» Det gjorde det klart at kurs i friluftsliv i vinterfjellet måtte gjøre folk fortrolig med snøen, slik at de kunne gjenkjenne skredutsatt lende og dertil lære å bestemme utløpslengde for naturlig utløste skred for å kunne anslå hvor snømassene ville komme til ro.

Etter den første kursserien for norske hæroffiserer vinteren 1968, kom det frem i tilbakemeldingene fra kadettene (Krigsskolen var før ute enn 68erne med «evaluering» av læring!) at skredfysikk ikke var nyttig for å forstå forutsetningene for skredløsning. Vi valgte derfor å legge vekt på «å gå i snøen og trå i snøen», «å ta i snøen og spa i snøen»  og tok i bruk graving av snøprofil etter idé fra den tyske geografiprofessoren Wilhelm Paulke (1873-1949) som i 1942 ga ut den første fagboken om høgfjellets farer.

Med snøprofilen kunne vi oppdage lagdeling i snødekket, sette selvforklarende, norske navn på de ulike korn- og krystallformene og få et praktisk uttrykk for underfestet av flaksnøen med ‘spadeprøven’. Vår iscenesetting av praktisk læring om snø og snøskred ble senere, takket være den tyske tindeveglederen Walter Kellermann, mønster for skredkurs i Alpene under navnet Die Norwegermethode (Walter og jeg møttes på et kurs ved EISLF 1971). På de daglige vandringene i vekslende lende studerte vi så hvordan vinden førte med seg løssnøen,     utviklet toppskavler og tynget ned lesidene. I kveldsøktene delte vi erfaring mellom  gruppene, forklarte snøomvandlingene og drøftet de ulike ‘faremønstrene’ – av NVE  nå på varsom.no omtalt som ‘skredproblem’.

IV. Men så kom jappetiden og ‘uttaforkjøringen’

«Fjellvett»-kampanjen i regi av DNT og Røde Kors utløste en stor, nasjonal dugnad. I løpet  av 1970-årene ble kurs i friluftsliv i vinterfjellet innslag i ungdomsskolen, videregående skole, folkehøgskolen, lærerutdanning og ungdomsorganisasjoner som speidere m. v. Ut fra min rolle som norsk delegat til Skredkommisjonen i Den internasjonale Fjellredningskommisjonen (IKAR) fra 1974, Røde Kors delegasjonsleder til 2007 og medvirkende æresmedlem fra 2011, anser jeg meg for å være i god posisjon til å konkludere med at vi i Norge i denne tiden utviklet et enestående, skadeforebyggende arbeid for friluftsliv i vinterfjellet. Mønstret som høgfjellsskolen utarbeidet for vegvalg i fjelltrakter med skredutsatt lende, viste seg holdbart og kunne videreutvikles ut fra deltakernes tilbakemeldinger og de årlige rapportene om skredhendelser i medlemslandene i IKAR til: «Ferd etter Evne/Læring i Lendet/Gå rundt Skredlende» som bærende imperativ.

Men mot slutten av 1970-årene ble den norske friluftslivskulturen utfordret. I alpelandene utviklet det seg en ny trend: Off piste-kjøring, på norsk ‘uttaforkjøring’ (?!). Velstandsutviklingen i disse årene gjorde at vi fikk en raskt økende strøm av turister som søkte spenning og after ski-ablegøyer i et stadig økende antall skianlegg. Alpine foreninger  såvel som fjellredningstjenesten reagerte med en blanding av gode råd og kritikk av uforsvarlig kjøring i bratte lesider i skiheisområdene – men til liten nytte. Dette identitetsdrevne byfolket uten noen tilknytning til den da mer enn ett hundre år gamle, alpine tradisjonene, lot seg ikke pille på nesen.

I Norge gikk de under betegnelsen «japper» (Young Aspiring Professionals) – i Wikipedia nå omtalt som «ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som (…) handlet om personlig gevinst». Med nordmenns sans for nye trender, så vi for oss at det her hjemme også snart ville komme til en konfrontasjon med tut-og-kjør folket. Som IKAR-statistikken viser, gikk det også slik. For friluftsliv i fjellet i den norske tradisjonen lå årssnittet regnet over en tiårsperiode i 1980-årene på to omkomne, mens tallet for     aggressive ‘uttaforkjørere’ steg alarmerende.

I Alpene møtte snøforskere og meteorologer utfordringen med skredvarsling basert på gjeldende snøfysikk og meteorologi, senere med støtte i skredstatistikk (jf. «nærmeste nabo»-modellen). I Nord-Amerika utviklet de med årene et system basert på mengder av observasjoner fra skiturister og profesjonelle under vegs i fjellet i mangel av sveitsernes nesten ett hundreårige statistikkarbeid. På 1990-tallet gikk så den sveitsiske tindeveglederen Werner Munter radikalt til verks ved å se bort fra snøforholdene med lanseringen av sin probabilistiske «reduksjonsmetode», basert på enkle formler, der faregrad, steilhet, hengretning og skredstatistikk var lagt til grunn – en tenkemåte som snart ga opphav til varianter i de forskjellige alpelandene. Fra Østerrike fikk vi så etterhvert ‘faremønster’-tilnærmingen (jf. Mair og Nairz) som NVE senere har utviklet videre for norske forhold – egentlig en systematisk utdypning av høgfjellsskolens mønsterbaserte tenkemåte i 2000-tallsforskningen.

V. Fare er ikke farlig – for den som farer várlig!

Nedslående for alle som er engasjert i å forebygge tap av liv i snøskred, er den erfaring      som rapportene fra skredhendelser stadig bærer bud om (jf. rapportene fra nå mer enn  tyve land med medlemskap i IKAR): Hverken kunnskap, informasjonskampanjer, letthåndterlige formler eller årevis med brattkjøring i skredutsatt lende viser seg å være noen forsikring mot at nedfarter i bratte leheng ender dødelig. Kunnskap om faktorene vær, snø og lende, understøttet av skredvarsling, er ikke tilstrekkelig til å forhindre hodeløse handlinger. Det måtte en sivilingeniør med roboter som spesialitet til for å åpne nye perspektiver i det skadeforebyggende arbeidt: Ian McCammon – en ivrig brattkjører som  slo inn på skredforskning og ut fra sin naturvitenskapelige tenkemåte pekte på «Den menneskelige faktor».

Etter kvantitative studier av skredhendelser i Nord-Amerika kom han til at det er et menneskelig trekk å la «magefølelsen» råde ved livsviktige avgjørelser, en innsikt som psykologen Daniel Kahneman bekreftet med sin forskning innen økonomi om å «tenke,  fort og langsomt». McCammon pekte ut seks situasjoner som disponerer oss for å «tenke fort» i brattkjøringssituasjoner – i engelsk språkform: Familiarity, consistency, acceptance, the expert halo, social facilitation and scarcity. Denne analysen bidrar med mer viten om hvorfor det går galt, men erfaringen viser jo at abstrakt kunnskap ikke biter på the high sensation seekers (jf. Marvin Zuckerman) – de som trenger kraftige stimuli for å oppnå  det ‘kikket’ de er henfalne til.

Selv om McCammon bidro til å utvide perspektivet for det skadeforebyggende arbeidet, forble paradigmet for forskning om snøskred abstraherende og analytisk. Erfaringen forteller oss uten omsvøp at vi ikke kommer til bunns i å forstå menneskelig væremåte med naturvitenskap: «Naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet», oppsummerte filosofen Arne Næss sitt syn på vitenskap i sitt 80-ende år.

Fordi høgfjellsskolens overordnede øyemed har vært å vinne venner for fri natur og det skadeforebyggende arbeidet et nødvendig engasjement for at ikke naturmøtet skulle gå på livet løs for dem som valgte livsfarlige former for ‘brattlandskunst’, har vi siden etableringen vært på jakt etter virksomme arbeidsmønstre. I en trengt situasjon ved etableringen av det vi forsto som normgivende kurs i Norge for ferdsel i fjell med skredutsatte områder, valgte vi som før beskrevet, å holde oss til den alpine kulturen med den gangen ett hundre års tradisjon: «Fare er ikke farlig – for den som farer várlig!» Takk til tradisjonsbærerne jeg møtte i Deutscher Alpenverein og Guide alpine Cortina!

Fordi vi snart ble vekket til forståelse av betydningen av valg av læringsformer gjennom     kurs i høgfjellet for militære ledere, ga det oss et pådriv for å orientere oss i læringsfilosofi. Disse studiene ledet videre til å finne ut hvilken rolle den kulturelle rammen for læring  spilte. Dermed oppdaget sivilingeniøren sosialantropologien, der naturvitenskapens objektivitetsorientering var skiftet ut med deltakende observasjon. Allerede i 1971  utløste det det første kulturmøtet med et naturnært folk – sherpakulturen i Himalaya – og    med årene ble det også ferder til Hindukush, Kina/Tibet og Atlasfjellene (brattkjøring på ski).

VI. Sikkerhet – nå et spill mellom gener og identitet

Hvor stor betydning den kulturelle rammen om læring har, kan illustreres av situasjonen under min læretid i gjenreisningstiden etter 2. verdenskrig i alpeland (1958 – 1959, omtalt over) og neo-liberalismen/Jappetiden på Kontinentet i slutten av 1970-tallet/i Norge utover i 1980-årene. På 1950-tallet var Bergsteigen stadig preget av dannelsesreise-tradisjonen med røtter fra midt på 1800-tallet. Det er interessant å merke seg hvordan borgerskapet som slo   seg opp med den industrielle revolusjonen, valgte møtet med de edle ville (jf. J. J. Rousseau) og den sublime naturen (jf. Romantikkens kunstnere) i Alpene fremfor dannelsesreiser til Athen og Roma. På ferder i høgfjellet med de innfødte som vegvisere og bærere handlet  det ikke om ‘å erobre fjell’, men å bli ‘foredlet’ i godt selskap i møtet med fri natur.

Off piste-trenden fra slutten av 1970-årene i Alpene var et utslag av det moderne overforbrukssamfunnet, da folk som kjedet seg i et hektisk, urbant liv durte av gårde fra Köln til skianleggene i St. Anton i Østerrike på weekend-tur i BMW’n. Med skiutstyr som langt bort imot svingt av seg selv i preparerte nedfarter, søkte de spenning i løssnøen uten peiling på snøskred, fremmede som de var for den alpine kulturens skikk og bruk. Tradisjonsbærere i de alpine organisasjonene og i fjellredningstjenesten kom ingen veg med den nye fritidsklassen (jf. Thorstein Veblen) og skjønte ikke hvordan de skulle knekke koden og snakke oppkomlingene til alpin folkeskikk. Fordi jeg har fulgt denne «naturen som kommersiell leikegrind»-utviklingen (jf. lederartikkel i Hallingdølen i juli 2021) fra orkesterplass, har jeg sett hva som ikke virker: Abstrakt kunnskap, Besserwisser- kampanjer, sperringer, o. l.

Koden er for lengst knekket på andre arenaer i Modernitetens samfunn så som for biltrafikk. Det handler om gener og flytende identitet. Sosialantropologi og sosiologi forteller oss om hvordan en voksende befolkning kommer til stadig økende kjøpekraft, drevet av et næringsliv som får et stadig forbedret produksjonsutstyr til rådighet. For lite påaktet i dagens neo-liberale virkelighet er virkning av mentaliteten i samfunnet på utvikling av identitet. Den var før gitt av bakgrunn i familie/klan, klasse eller nasjonalitet for nå til å utvikle seg til individuell, såkalt flytende identitet (jf. sosiologene Beck, Bauman, Giddens). I vår tid er ikke identitet noe man blir født inn i, men et kontinuerlig, personlig prosjekt hvor alt sosiale medier kan by på tas i bruk. Bratt fjell er en ideell scene for selfies (i brattkjøring dokumentert av en partner) som taler for seg selv – tyngdekraften er som i fjellklatring selvforklarende. Virksomt skadeforebyggende arbeid mot snøskreddøden må kunne hamle opp med kjedsomhetsdrevet spenningssøking/high sensation seeking og selfie-drevet identitetbygging.

Ikke nok med det. Vi må kunne hamle opp med genene også. Her kommer evolusjonspsykologien oss til hjelp. Vi vet nå hvorfor våre forfedre la så mye energi  i å lære i stedet for å ligge på latsiden. Denne livsviktige evnen ble belønnet med kraftige virkemidler, like potente som de sterkeste narkotika som er i omløp i dag. Enhver som har kjent forelskelsens berusende virkning, skjønner hvilke midler evolusjonen har frembrakt  til å motivere til læring i fri natur. Vi kan bli avhengige av dopamin, akkurat som vi blir avhengig av rusmidler. ‘Kicket’ som følger med brattkjøring på ski virker først og fremst som rusmiddel og ikke som dopamin-belønning for læring, når det er hjertet-i-halsen bratt.

«Som om ikke dette gjør det skadeforebyggende arbeidet vanskelig nok, kommer mangelen på enzymet monoaminoksydase (MAO) som en komplikasjon»

De som lider av underskudd på MAO, er lite váre for naturens faresignaler. Dertil kommer en innsikt som er kjent blant norske trafikkforskere: Hankjønnets hjerner er ikke fullt utviklet til å håndtere komplekse situasjoner før +/- 25 års alder p. g. a. at nedbyggingen av «den grå substans» tar lengre tid enn hos kvinner – antatt å ha vært en pådriver for ‘nyskaping’ i steinalder-tider.

VII. Fortrolighet er vegen – abstraksjon kommer til kort

Arbeidet med å beskrive situasjonen for brattkjøring på ski i form av nivologi/snøvitenskap, meteorologi og topografi, skreddannelse og faregrad er nyttig. Snart halvannet hundre års erfaring viser imidlertid at abstraksjon kommer til kort i det skadeforebyggende arbeidet    for denne måten å ferdes på i stupbratt lende – jf. filosofen Arne Næss og Ove Njå, samfunnssikkerhetsforskeren som var keynote speaker på Snøskredkonferansen i 2015.

Når det gjelder omgangen med livsfaren i fri natur er bare virkelighetsorientering godt nok   til å hjelpe oss til å ferdes etter evne. På den måten lærer vi vinterfjellet å kjenne såvel som vi lærer oss selv å kjenne. Det er som vi har sett, en form for læring som er forankret i genene våre. Læring i møte med fri natur gir fortrolighet med høgfjellets væremåte og belønnes med evolusjonens gave: Dopamin. Betydningen av at vi i vår læring også står på skuldrene av generasjoner før oss, trer tydelig frem for den som bryr seg med å gå våre kulturtradisjoner etter i sømmene. På dette feltet er idehistorikere og sosialantropologer bokstavelig talt verdi-fulle hjelpere.

Den alpine kulturen som jeg ble innviet i alpelandene for et drøyt halvt århundre siden, satte bevegelsesgleden og begeistringen over en kyndig, håndverksmessige samhandlingen med snøen og lendet i høgsetet. Tradisjonsbærerne tøylet lysten til blind beruselse (på dopamin), samtidig som de vendte ryggen til konkurransemotivert ‘uttaforkjører’-kultur, der det nå gjelder å være førstemann etter ‘pudderalarmen’ og kjøre brattest. Tradisjonskulturens dype respekt for den frie naturens grenser ved å holde seg med en sikkerhetsmargin legger ikke noen demper på en mestringsglede som ikke går på bekostning av andre.

Den gode vanen med å unngå skredutsatt lende åpner for å avvente sikre snøforhold og velge slakere nedfarter. Fjell har jo forøvrig ofte også annet farbart lende enn lesider med bristende lag under en ‘pudret’ overflate – ideelt for dem med ambisjoner om å hamle opp med de suverene franskmennenes toute neige et tout terrain – å kunne mestre alle slags snøforhold og lende.

Til den som lever i Modernitetens tro på at tradisjon er synonymt med det museale, minner jeg om at «Alt det det gode er ikke nytt, og alt de nye er ikke godt». Sannhetsverdien av dette fyndordet får ny dybde, når vi tenker over hvordan menneskeverd og naturverd er truet i vår tid.

VIII. Ferd etter evne!

I Norge har vi en levende friluftslivstradisjon som nedstammer fra 1800-tallets dannelsesreiser til fjells med fjellfolket i Alpene – de edle ville – som vegvisere på oppdagerferder. Denne tradisjonen har vi i mer enn femti år aktualisert med utvikling av en særmerket iscenesetting av læring i møte med livsfaren i fri natur. Denne utviklingen ble ansporet av arbeidet med «Fjellvett-aksjonen» etter ‘Ulykkespåsken’ 1967 og førte i løpet av 1970-årene til at vi i Norge skapte en enestående tradisjon for skadeforebyggende arbeid i vinterfjellet med menneskeverd og naturverd som kjøl og ror for tenkning og handling. Grunnleggende for dette arbeidet er:

• Formålet: Å fremme de gledelige møter med bratt fjell i fri natur
• Å opparbeide fortrolighet med vinterlig høgfjell
• Å øve kyndig samhandlingen med snøen – herunder snøprofil, jf. NVEs no
• Å fremme bevegelsesgleden i stilfull kjøring i usporet snø i mangfoldig lende
• Å fortelle historien om friluftslivtradisjon – alpin og norsk – og om ‘uttaforkjøringen’
• Å gjøre oppmerksom på hva ligger i genene – dopamin, MAO, den grå masse, etc.
• Å gjøre oppmerksom på tidens kulturelle trend – selfies i stupbratt lende som fristelse
• Å fremme verdidannende læring i møte med fri natur – jf. Norske Tindevegledere
• Å endre markedsføring av brattskjøring i skianlegg til gledelige møter med bratt lende
• Å endre markedsføring av skiutstyr til vekt på gledelige møter med bratt lende
• Å vri sensasjonsfokus i media på tragiske hendelser til gledelige møter med bratt lende

Sikkerhet i bratt lende er et spill med gener og identitet i hovedrollen.

Abstrakt viten, regel-metodikk og faregrad-meldinger kommer til kort.

«Naturen er ikke så enkel. Den lar seg ikke beregne». Prof. Njå, Skredkonferansen 2015

– og identitetsjegere med selfie-legning lar seg ikke formane (Beck om flytende identitet).

Vegledning – verdidannende læring i møte med livfaren i fri natur er vegen.

Fare er ikke farlig – for den som farer várlig:

Ferd etter evne!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.